Marianne Andersen

Aula har besøkt designer Marianne Andersen i hennes leilighet i en gammel Oslo-bygård midt mellom Tøyen og Grünerløkka. Der bor hun med samboeren René og hunden Mickey. Vi satt rundt det runde bord og snakket om hennes forhold til ting, både de tingene hun selv designer, men også de tingene hun velger å omgi seg med i sitt liv. Vi snakket om tilknytning til ting, hvordan det oppstår og hvorfor det er viktig. Med en mastergrad i industridesign fra Arkitekthøgskolen i Oslo, og senere tid som designer hos Anderssen & Voll, har Marianne mange års erfaring som designer. Både hun og hennes arbeider inspirerer, utfordrer og sier noe om tiden vi lever i.

Foto: Martine Hoff Jensen

MHJ_3848.jpg
 
MHJ_4012.jpg
Gömma  produseres av Svenskt tenn

Gömma produseres av Svenskt tenn

M: Jeg har i det siste blitt mer bevisst på måten jeg lever på. Jeg har ikke tv, jeg har ikke oppvaskmaskin, jeg gjør mye for hånd, og det ser jeg påvirker mitt designvirke. Det å ta og føle på, bruke hendene, er en verdi med tanke på design, som har kommet naturlig og gjenspeiler seg i de siste produktene jeg har gjort. Jeg ser at jeg nå har fått en mer følelsesmessig tilknytning til design, og det er en viktig drivkraft for meg når jeg formgir.

A: Hvordan har du gått frem i dine siste designprosesser?

M: Dune og Gömma har på mange måter blitt en øvelse i å se hva som skjer hvis man fjerner enkelte elementer. På den måten måtte jeg ta stilling til at et fat er et fat og hva kan man gjøre med det? Den funksjonen finnes allerede på så mange måter. Det blir en slags formmessig utforskning, og du må ta stilling til hva som er en riktig form. Rett og slett danne deg et bilde av den i forkant. Jeg jobber ofte veldig billedlig. Før jeg tegnet Gömmahadde jeg et bilde på hva det skulle være, men jeg visste ikke helt hvordan det skulle se ut, eller materialiteten, så jeg jobbet meg gjennom masse former og ideer til jeg følte at jeg var inne på noe som stemte overens med det bildet jeg hadde dannet. Det står i kontrast til at jeg tidligere har jobbet mer med det tekniske; ”vi må finne en løsning til hvordan dette kan festes her” aktig. På et senere tidspunkt vil jeg kanskje hente det tekniske mer tilbake igjen, eller dra det enda litt lengre, utforske litt. Det er i hvert fall to sider av meg som jeg har jobbet en del med, men kanskje ikke så mye sammen faktisk. 

A: Hvor kom ideen til Gömma fra?

M: Et av de årene jeg var i Milano, var det innbrudd i leiligheten vi bodde i. Tyvene var ute etter smykker, så det eneste de hadde gått etter var sånne små esker, eller små smykkeskrin. Leiligheten var helt endevendt, det lå smykker og klokker strødd utover gulvet. Det synes jeg var fascinerende, så jeg tok masse bilder av alle disse scenene, som tyvene hadde lagt igjen etter seg. Det minnet meg på mange måter om kunstverkene til Sophie Calle,The Hotel. Senere tenkte jeg over at jeg ikke eier en sånn verdifull ting som noen ville endevendt. Det festet seg. Opplevelsen fra innbruddet ble derfor med meg gjennom designprosessen av Gömma. Jeg ble opphengt i å designe et skrin som var både innbydende og mystisk. Det som ligger synlig i skålen, gir et hint om hva som befinner seg gjemt i skrinet. Fordi det er kanskje slik at de tingene vi holder av verdi, er nettopp dem vi også holder gjemt. Tanken bak formen på Gömma var at det skulle være fristende og inviterende til å ta på og undersøke. Dette understrekes ytterlige i materialvalget og den polerte overflaten. Jeg hadde lyst til å lage noe som kunne vare.

 
MHJ_3914.jpg
 

A: Og hva med fatet Dune?

M: Dune er et opphevet fat, som jeg har gjort sammen med kunstneren Victoria Nordberg Günzler. Prosjektet er en formmessig utforskning, hvor vi blandet våre to ulike bakgrunner og erfaringer, for å skape noe som vi ønsket skulle ligge i krysningspunktet mellom objekt og skulptur. Vi arbeidet mye med at fatet skulle oppleves ulikt fra forskjellige vinkler – i grenseland mellom det abstrakte og det funksjonelle, det håndverksmessige og det industrielle. Dette er et prosjekt som er fortsatt under utvikling. Kanskje kommer det en større variant?

 

A: Dune har også en veldig interessant materialitet, som gjør at man ønsker å ta og føle på det. Kan man skape tilknytning til objekter gjennom materialitet?

M: Vi som designere ønsker å tilrettelegge for at man skal få en tilknytning til objektene, slik at de som ser og tar på produktet skal ønske å kjøpe det, beholde det, ta vare på det, ikke kaste det. I forhold til Dune, så skapes det en dybde ved at man tar på det, løfter det opp, noe som designet inviterer til. Det tar heller ikke så mye plass, og allikevel har det en ”legg noe her, bruk meg” form for formspråk. Hvordan en person knytter seg til objekter er nok mer individuelt og nyansert enn kun materialitet. Det kan ha noe med hvordan objektet kom inn i eierskapet i utgangspunktet, ble det nedarvet, gitt i gave eller kjøpt under spesielle omstendigheter? Dette er nok kanskje den viktigste grunnen til at man opplever tilknytning til et objekt, men materialitet kan fungere som en forsterker. Det er vanskelig å beskrive akkurat hvordan eller hvorfor en slik tilknytning oppstår.

A: Det er interessant, vi har ting rundt oss hele tiden, vi lager et liv med ting og så syntes vi det er vanskelig å beskrive på hvilken måte.

M: Det er kanskje vanskeligst å forklare eget design, i og med at tilknytningen skapes hos den som kjøper eller får objektet. Det er enklere å fortelle hvorfor jeg har de tingene jeg har her hjemme, hvorfor jeg har valgt å beholde noe. Da har jeg en avstand til det, selv om jeg på mange måter bruker den samme dømmekraften når jeg velger noe, som når jeg skaper noe.

MHJ_3949.jpg
 
MHJ_3858.jpg
 

A: Kan du trekke frem noe i leiligheten som du har tatt vare på?

M: Den rosa stolen av Bruno Mathsson, kjøpte jeg billig på auksjon med tanke på at jeg en gang skal ha råd til å fikse den. Jeg har kjøpt noe som er hullete og slitt, og som kanskje allerede burde vært kastet, men jeg velger å beholde den. Stolen er bred og myk å sitte i, den har hjul, og dermed kan den flyttes på rundt i leiligheten. Det er som den følger etter meg. Det liker jeg. I tillegg liker jeg veldig godt at den kan repareres, så jeg kjøpte den fordi jeg visste at man kan kjøpe nytt trekk. Det er en verdi jeg har, at ting bør repareres fremfor å kastes. Mitt neste lille prosjekt som jeg skal reparere, det er en tresleiv fra Ikea. Den har sprukket opp på tuppen, og jeg kan kaste den, men jeg kan også bare skjære av den øverste biten, og så kan jeg bare fortsette å bruke den. Det synes jeg er fint – jeg kan fikse den òg!

A: Det er morsomt! Hvorfor synes du den rosa stolen er så fin? 

M: Ja, hvorfor synes jeg egentlig at den er fin? Det er mulig jeg forelsket meg litt i den fordi den ikke er så ”fin”. Jeg er veldig imponert over metalletarbeidet, fordi jeg kjenner til begrensingene i produksjonen på den tiden den ble designet. Det er tydelig at Mathsson kjente godt til utfordringene som ligger i det å bøye metallrør, og han valgte å jobbe med og ikke imot disse når han utformet stolen. Sånt kan jeg sette pris på!

 

A: Hva er estetikk for deg?

M: Satt helt på spissen kan jeg vel si at estetikk er alle de områdene hvor man må stille seg spørsmålet om noe er stygt eller fint. Måtte det være, kunst, mote, arkitektur, design, og så videre. Dette er selvsagt veldig forenklet. Om noe er stygt eller fint er heller ikke det beste kriteriet å vurdere noe ut i fra. Det er bedre å se på om noe er interessant eller ikke, eller å se på det som en helhet. Man må også vurdere ting i tid, sted og kontekst. Jeg re-evaluerer stadig disse spørsmålene, og ofte føler jeg at jeg blir satt på prøve med meg selv i disse valgene. Man kan jo bli lei av noe, pakke det bort og ta det frem igjen og synes at det er fint. Altså, jeg er veldig klar over at ting går i sirkler, at noe som ikke er interessant blir interessant, altså med tanke på farger, former og så videre.

Karin  av Bruno Mathsson

Karin av Bruno Mathsson

 
MHJ_4025.jpg

A: Hvor mange har dere egentlig sittet rundt dette runde bordet?

M: Vi har i hvert fall vært 10 personer, sittet på alt mulig, krakker og sånt som jeg har litt her og der. Ja, altså det bordet her! Før hadde vi et lite firkantet bord, og da kunne vi aldri ha gjester. Så byttet vi det ut med et litt større rundt bord, og nå kan vi sitte kjempe mange folk her!

 

A: Veldig sosialt med runde bord. Vi snakket litt om dette innledningsvis, om inspirasjon og ideer og hvor det kommer fra… 

M: Ja, man må lete etter inspirasjon. Jeg blir veldig oppmuntret av at Norge for tiden har en såpass gryende kultur både innenfor design, kunst, mote, mat og musikk.Jeg har alltid hatt lyst til å flytte ut av Norge, men nå har jeg heller lyst til å se hva som skjer og følge med og prøve å få til noe her. Altså, det er ting som skjer, og det blir jeg så utrolig inspirert og glad av. Ikke sånn at jeg ser det og vil gjøre akkurat det, men inspirert til å jobbe med ting, ville gjøre den jobben det faktisk er å få inspirasjon. Ellers så studerer jeg kulturhistoriske sammenhenger, ser på ting som har blitt laget før. Det er jo ikke sånn at ting kommer ut av ingen ting.

A: Hvordan definerer du design? 

M: Design for meg ar at noe er gjennomtenkt, ikke bare gjennom funksjon, men også i forhold til form, kontekst og hvem som faktisk skal bruke det. Funksjon er helt klart viktig, men jeg tenker ikke at det ene utelukker det andre. Det er viktig å understreke at funksjon også innebærer ulike miljøhensyn, som i forsvarlig materialvalg og hvordan produktet skal behandles etter endt levetid. Som sagt er det veldig viktig for at noen skal velge å ta vare på noe, beholde noe, fikse noe. Den rosa stolen er mitt fristed!

 
MHJ_3884.jpg
 

A: Er den det nyeste tilskuddet i…

M: Nei, og vet dere, her hjemme er det mye forskjellig. Dette runde bordet har jeg fått av sjefen min fordi han hadde ikke plass til det. Spisestolene kjøpte jeg for de første pengene jeg arvet for 15 år siden, og sofaen, ja, den er også er brukt. Men på kjøkkenet, der er vi ekstremt selektive. Og når jeg sier vi, så mener jeg min samboer og meg. Han har lagt sin elsk på avlange fat. I samlingen hans er det fat fra helt tilbake fra 1800-tallet, og alltid når vi er på markedet ser han etter slike fat. Hunden vår Mickey er det siste tilskuddet. Hun tror forresten at hun heter ”godis”.

MHJ_3951.jpg
MHJ_3840.jpg

A: Det er gøy! Hvis du må trekke frem noen objekter som du mener har vært viktig for deg og ditt forhold til design, hva ville det ha vært?

M: Ekstremstolen. Det er mitt første møte med en stol som tillot meg å sitte sånn som jeg egentlig vil sitte i en stol. Jeg var ikke så gammel, og det var første gang jeg forstod jeg at en stol ikke bare er en stol. Den vekket interessen min for møbler. Og mer arkitekturmessig, må jeg trekke frem den første gangen jeg så bilder fra Planetveien 12. Da skjønte jeg at ”hæ?”, går det an å ha en romløsning som ikke er fastlåst i ulike soner? Og det er kanskje derfor jeg liker den rosa stolen, på grunn av hjulene, for den sier jo ikke at den stolen må stå her, den kan flyttes på, at rommet kan flyttes på! Da jeg så bilder fra Planetveien ble jeg skikkelig gira. Så drømmescenarioet er å ha en plass hvor man kan flytte på ting, bygge ut bordet etter behov. Det er det jeg drømmer om – masse gjester rundt store bord!