kj_krok.jpg

A: Før vi kom, nevnte du at du måtte få rommet til å gjenspeile hvordan du har det i dag. På hvilken måte har du fått til det?

K: Det handlet vel om å skape et følelsesuttrykk. Hvilke ting som tilfredsstilte meg i de ulike sonene av rommet der og da. Jeg brukte de eksisterende objektene jeg hadde tilgjengelig for å lage nye sammensetninger og dermed nye følelsesuttrykk. 

A: Det snakkes mye om det å være kreativ, og på en måte er jo det definisjonen på kreativitet, å bruke det eksisterende i nye sammensetninger, og på den måten skaper man noe nytt.

K: Jeg tenker at kreativitet handler om problemløsning. I og med at jeg har ulike behov som skal tilfredsstilles i dette rommet, deler jeg det inn i soner og jobber ut ifra disse. Jeg har flere ulike behov, så det er viktig for meg å få mest mulig ut av dette rommet.

A: Er det da behovene som styrer hvordan du har det rundt deg?

K: Ja, det vil jeg si. Sånn det er nå bruker jeg alle de syv-åtte sonene i rommet. Ved skatollet har jeg arbeidssonen min, den skal tilfredsstille ganske mange praktiske behov, samtidig som den skal inspirere meg. Det er der jeg sitter når lager smykker for eksempel. Sonen med dagsengen fungerer mer som et aktivitetshjørne, som ikke har noe med jobb å gjøre. Der pleier jeg å lese, se film, drikke rødvin eller høre på musikk. Det runde bordet i midten av rommet er den sosiale sonen, den bruker jeg mye når jeg har venner over til frokost, middag, terningspill eller lignende. Jeg liker runde bord, det er ingen hierarki og man ser alle som sitter rundt.

 
kj_tøfler.jpg

I dialog med rom og objekt

Hvordan kan relasjonen mellom menneske og objekt utvikle seg? Hvordan fungerer det i praksis? For å komme nærmere et svar på disse spørsmålene, har Aula møtt eksponeringsdesigner Karina Johnsen. Hun forteller en historie gjennom objekter, farger og materialer – en historie som sier noe om hvem hun er nå, samtidig som den er med på å skape den hun blir i morgen.

Karina bor i en gammel, rosa og sjelfull villa fra 1882. Hennes del består av et større rom med en tilknyttet alkove. Det fungerer både som soverom, stue, spisestue, arbeidsrom og bibliotek. Rommet er fylt av ulike farger, materialer, objekter og planter, samt noen større eldre møbler; en dagseng, et skatoll og et bokskap med dører i glass. I testamentet etter forrige huseier står det nemlig skrevet at i nettopp dette rommet skal det til enhver tid være minst tre eldre møbler fra villaen. Alt dette vekker interesse i hvem Karina er og hvilket liv hun lever her.

Foto: Øyvind Halsøy

kj_bok.jpg
 

A: Hvor ofte endrer du på rommet?

K: Når behovene mine endrer seg, da må rommet endres. Hvis det er veldig rotete her, er det ofte et tegn på at jeg har for mye å tenke på, som det sikkert er for mange andre og. Hvis jeg da samler opp energi til å endre rommet, så endrer det meg igjen på en måte. Så det er noe med å rense hodet og rense rommet, som et slags ritual.

A: Hvilke ord ville du brukt for å beskrive rommet?

K: Varmt, utrendy, gammeldags, jeg vet ikke helt. Det handler mer om stemningen. Her tenker jeg at med disse gamle møblene kan jeg skape en stemning à la en fransk film fra 90-tallet, den shabby leiligheten i Léon eller noe (ler). Jeg har nok innredet det slik at det kan hjelpe meg å hente ut de sidene av meg som jeg har lyst til å stimulere, gjennom bøker, instrumenter og annet som inspirerer meg.

A: Fungerer det?

K: Ja, det er det det gjør. Og hvis det slutter å fungere, så gjør jeg om. Jeg er jo i konstant endring, og det er rommet òg.

 
 

Gjennom kombinasjonen av materialer, farger og objekter, definerer Karina ulike soner i rommet. Disse sonene skal fasilitere hennes liv samtidig som det definerer henne, selv om det var hun som definerte de først. Funksjon og behov er gjentakende tematikker gjennom samtalen. Det handler om å skape et narrativ, som igjen er med på å skape deg. Med andre ord er Karina i konstant dialog med rommet og objektene rundt seg.

 
 
kj_arbeid.jpg
 

A: Hva er essensen av Karina gjennom objekter? Hva har du med deg uansett hvor du bor?

K: Jeg velger ofte ting som er spesiallaget, håndlaget, vintage eller brukt. Ting som er knyttet til en historie, relasjon, reise eller lignende. Det vil jeg ta med meg videre uansett hvor jeg bor. Jeg jobber i et kommersielt firma som produserer nye ting hele tiden, så jeg har nok et behov for å ha litt mer unike og personlige gjenstander rundt meg her hjemme. Jeg er ganske mettet på trender og masseproduksjon etter flere år i bransjen.

A: Hvordan får du en gjenstand til å bli personlig, hva vil det si?

K: At jeg har valgt den ut, den snakker til meg, den treffer meg. Det kan være materialet, det taktile, håndverket, komposisjonen, balansen i det. Det kan være jeg har fått det fra noen, familie eller venner. Det er nok noe nostalgisk i det, men også estetisk. Det må heller være ikke være for pent, jeg liker at noe bryter. 

A: Hva mener du med for pent?

K: Veldig mange av tingene jeg har er i samme type materiale, farge eller er litt like. Da blir jeg uinteressert, det er ingen spenning i det. Den flasken på bordet ved dagsengen for eksempel, den bryter med resten av tingene. Den er laget av laboratorieglass, med blå plastkork og har en litt klumpete utforming, så jeg synes den bryter med resten.

A: Så handler det om å ha noe ikke fullt så pent innimellom?

K: Ja, det som er med de litt merkelige tingene, er at de også minner meg på å utfordre den estetiske sansen min, jeg har ikke lyst til å stagnere. Det er som med et hvilket som helst annet yrke, jeg ønsker å utvikle meg videre.

A: Tenker du på hvordan andre oppfatter rommet?

K: Jeg vil at folk skal trives her, men det er ikke viktig for meg at andre synes det er fint. Jeg bruker jo rommet nitti prosent alene, men jeg ønsker at de som er på besøk skal kjenne på det jeg gjør. Det er mange som legger seg ned og begynner å bla i bøkene mine for eksempel. Det synes jeg er hyggelig, fordi det har jeg lagt opp til for meg selv, så når andre går rett inn i det, føles det bra.

kj_flaske.jpg
kj_idagseng1.jpg
 
 

Karinas gjenstander personifiseres gjennom historiene hun knytter til dem. Det står i kontrast til det masseproduserte og ikke personlige. Denne prosessen kan forstås som en dialog som bekrefter hvem Karina er i forhold til de tingene hun omgir seg med. Karina beskriver også hvordan hun lar seg fascinere og nærmest forføres av det stygge, eller det ikke pene. Det fanger hennes oppmerksomhet, og som hun selv beskriver, det utfordrer den estetiske sansen. Det handler om å leve i et rom som lever tilbake, å skape noe i samhandling mellom menneske og objekt, og mellom historieforteller og betrakter. Hos Karina blir man ikke bare en betrakter av historien, man får også være med på å skrive den og bekrefte den.

 
 
kj_vindu.jpg