Espen Grønli

 
 

Vi har møtt Espen Grønli, fotografen som har jobbet med å dokumentere design, arkitektur og mennesker siden slutten av 80-tallet. Gjennom sin kameralinse har han fortalt en historie om objekter, rom og mennesker, og på den måten dokumentert tiden vi har levd og lever i. Espen åpnet dørene til hjemmet sitt ved kanten av Oslomarka, hvor han bor med hunden sin My.

Foto: Martine Hoff Jensen 

Espen, 2.png
 
benk3.JPG

A: Du var jo med å starte magasinet Design en gang på 90-tallet.

E: Ja, det startet vi i ´97 sammen med Hans Petter som i dag driver Nytt Rom. Interessen for interiør vokste enormt på tidlig 90-tallet, fra å være en ikke så stor greie for folk, til å bli veldig viktig. Før var det ikke så nøye hvordan du skulle ”style” hjemmet ditt, det var ingen som snakket om det en gang. Da jeg startet å jobbe for interiørmagasiner som fotograf, var det bare journalisten og meg på jobb. Det var ikke det behovet for styling, man skulle ikke pynte, man skulle bare vise.

A: Så Design ble en reaksjon på denne voksende tendensen av ”pynting”?

E: Ja, det var fordi vi var litt lei av den pene måten å presentere på. Verden så jo ikke sånn ut heller, slik den normalt ble fremstilt. Det var masse unge folk som ikke hadde mye penger, men som lagde originale steder å bo, det var sånn det begynte. I tillegg fotograferte vi det mye råere, vi var ikke så avhengige av at det skulle være så pent og at fargene skulle stemme. Det er nok det morsomste jeg har vært med på tror jeg, i denne foto- og interiørverdenen – å få lov til å drive det magasinet. Jeg var med på det i så mange år, men det morsomste er jo at det solgte ikke, det ble bare en nisje. For de fleste ville også den gangen kjøpe et interiørmagasin fordi det var pent og flott.

A: Er det kanskje fordi folk vil ha noe å strekke seg etter?

E: Ja, og ha det så pent som mulig. Design hadde kanskje ikke så stort nedslagsfelt, det var litt særere. De som kjøpte det var arkitekter og interiørarkitekter, som synes at det var en litt kul undergrunns-greie.

benk3_13.JPG
 
benk3_4.JPG
 

A: Har du alltid vært interessert i arkitektur, design og interiør?

E: Ja, men det er nok også fordi jeg tilfeldigvis har kommet inn i den verdenen og har blitt eksponert for det. Det en ”tingverden”, som jeg har det litt vanskelig med, fordi vi har for mange ting. Eller, jeg har for mye ting, men jeg er veldig glad i ting, så det er jo et paradoks der. Jeg trenger jo ikke alle disse tingene, men jeg har liksom jobbet så mye med det, at jeg har blitt ødelagt. Jeg har fått for mange input. Det er utrolig mye flott design der ute i verden, så jeg har blitt litt skadet av å ha en sånn tilgang til det.

A: Hva mener du med det at du elsker og hater ting?

E: Jeg mener det ikke er tingene som skal styre vår virkelighet, det er menneskene som er viktige. Men så omgir vi oss med vakre ting fordi at det er hyggelig å se på. Det er hyggelig å ha et hjem fullt av såkalt pene ting, men vi produserer for mye. Altså, jeg aner ikke hvor mange stoler jeg har fotografert! Men er det ikke nok stoler i denne verden? Hva skal vi med alt dette? 

A: Hva er det som gir tingene verdi for deg?

E: Det at tingene har eksistert før meg. At tingene har en historie gjør det plutselig mer spennende. Da har de hatt en funksjon et annet sted, og jeg slipper å være delaktig i å kjøpe nye ting som produseres. Jeg kan heller gå inn i dens historie, og det synes jeg er morsomt. Det som er gøy med Syverstolene mine, er jo det at de er helt slitte i ryggen, fordi de har stått inntil en vegg på et gammelt apotek i Hillerød, nord for København. Folk har sittet og ventet på Paraceten sin, de har blitt brukt av syke folk, eldre og unge. De har hatt en funksjon og en historie, og så får jeg være med å tenke litt over det, og det er fint!

A: Kan man si at den spesifikke historien til et objekt gjør verden mindre og mer relaterbart?

E: Det kan godt hende at jeg bare liker tanken. Det er en hyggelig tanke. Jeg fotograferer jo også for å lage en historie. Jeg tar bilder som er en del av historien, og da er det fint at tingene jeg omgir meg med og fotograferer også har en historie. Jeg liker historie da. Jeg skulle kanskje ha studert historie, jeg skulle faktisk egentlig det, men jeg kom aldri så langt (ler).

benk3_20.JPG
benk3_18.JPG
 
benk3_16.JPG

A: Du sier det er tilfeldig at du endte opp som fotograf, men du må jo ha et iboende talent innen foto som gjør at du har kunnet leve av det?

E: Ja, det kunne jo bare vært en hobby, men jeg går og tenker i bilder hele tiden, så det er jo en vilje der. Jeg har alltid vært veldig visuell, og gjennom kameraet har det blitt min uttrykksform, min måte å uttrykke meg visuelt på. Når jeg er ute og reiser så må jeg se ting. Jeg klarer liksom aldri å kutte det.

A: Har du alltid tenkt i bilder, eller er dette noe du har tenkt på etter at du begynte med fotografering?

E: Ja, jeg har egentlig det. Da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera og loffet rundt, traff jeg jo mye merkelige folk på merkelig steder, og begynte å dokumentere det med kameraet. Det var da jeg så hvilken kraft det er i fotografiet. I tillegg synes jeg det er viktig å dokumentere kulturhistorisk, altså dokumentere den tiden vi lever i. Hvis noen gidder å rote i arkivet mitt, så finner de en historie. Det er liv som er levd og det synes jeg er viktig.

A: Så din interesse for foto ligger hovedsakelig i det visuelle og dokumentariske, og ikke nødvendigvis i det tekniske?

E: Nei, jeg er ikke så opptatt av teknikken egentlig. Jeg klarer aldri fullt ut å lære meg hvordan et kamera fungerer, og det trenger jeg heller ikke. Det viktigste er bare at når jeg trykker på den knappen, så fester det bildet seg. Med erfaringen vet jeg hva jeg er ute etter, jeg vet hva jeg skal gjøre for å få frem det uttrykket jeg leter etter. Alle de tekniske mulighetene som ligger i kameraet og Photoshop og slikt, det er ikke så interessant for meg. Og jeg synes egentlig ikke at man skal bruke for mye tid på det, for du kan jo ende opp med å tilføre bildet alt mulig, og plutselig er det en helt annen virkelighet.

A: Ja, med tanke på lyssetting og etterarbeid og slikt?

E: Ja, du kan jo forandre og trekke fra og legge sammen og lage sandwicher og holde på. Noen har jo det som en kunstform, men det er ikke jeg så opptatt av. Det er fint nok det, og man kan lage fine ting, men jeg holder mer på med å dokumentere ting. Noe som er der fra naturens side, eller at virkeligheten er sånn, og så prøver jeg å finne best mulig måte å visualisere det på.

 
benk3_11.JPG
 

A: Hvor kommer behovet for å uttrykke deg fra?

E: Det tror jeg har kommet til på veien, da jeg fant et redskap jeg kunne bruke til det jeg ønsket. Jeg havnet tilfeldigvis på et atelier hos en fotograf som dro meg inn i en verden jeg ikke kjente til, men som plutselig var utrolig fascinerende. Jeg er veldig glad for at jeg har vaket i den analoge verden, til tross for at jeg nå jobber digitalt. Det å kunne stå inne på et mørkerom, og det er dønn mørk, bare den røde lampen, og plutselig popper det frem en verden på det hvite papiret som ligger der. Det er utrolig fascinerende altså! Da var jeg solgt.

A: Hva er pent for deg?

E: Jeg har aldri klart å finne en formel på hva som er pent eller ikke pent. Men hvis ting blir for pent, så blir det litt kjedelig. Hvis ingenting skurrer, så er det heller ingen motstand i det. Man kan jo umiddelbart si ”det var en vakker kvinne eller mann”, men så skjer det jo videre ingenting. Er det noen som har et eller annet særpreg, så er det mye mer spennende. Sånn har jeg det med ting og bilder og. Det er en prosess mellom betrakteren og objektet, og hvis du får en eller annen nerve i det, så er det betydningsfullt. Og det kan du sitere meg på! (ler)

A: Det må jo være utfordrende å formidle rom gjennom foto, hvordan får du til det?

E: Problemet er at foto er todimensjonalt og rom er tredimensjonalt. Når du er i et rom vil du oppleve en helt annen dybde. Jeg prøver meg frem ved å tenke form, strukturer, linjer. Ofte er det noe ved et rom som griper meg, eller at det har en gjenkjennelsesfaktor. Det handler ofte om å kjenne seg igjen i et bilde, at det rører noe ved deg. Det er det jeg forsøker å formidle. 

A: Fokuset på linjer gjenspeiles veldig i de fotografiene som henger hjemme hos deg fra New York og Amsterdam.

E: Ja, jeg er veldig glad i linjer! Jeg dro til New York, bare for å gå rundt med kameraet mitt og ta bilder. Jeg er spesielt glad i det ene fotografiet med muren og kontrastene bak. Det ligger mye følelser der, allikevel er det en veldig skissert struktur. Det er kanskje det at jeg har skapt mye uforutsigbarhet i livet mitt, så jeg trenger nok noen faste holdepunkter. Jeg trenger en betongvegg og et tak for å vite hvor jeg er. Jeg må ha noen vegger rundt meg, så jeg vet at det er litt trygt innenfor de rammene. Det samme gjelder med hunden min My også. Det er mye ansvar, men det er veldig fint å bry seg om noen andre enn seg selv.

benk3_12.JPG
 
benk3_1.JPG
benk3_6.JPG